Det er en ting jeg har tenkt en del på i det siste. Hva tror jeg egentlig på? Hvilket livssyn har jeg? Jeg er døpt og konfirmert i kirken, (og hvis jeg noen gang finner noen å gifte meg med blir nok også dette i kirken). Det nest siste med utrolig mange gode minner, kanskje bortsett fra aktivitetsdagen da jeg hadde brennkopper, men uansett. Jeg har en bestemor som vel har gjort alt hun kan for å overføre kristendommen til meg. Det har hun vel også til en viss grad gjort. Jeg husker en leir jeg var med på da jeg var en 4-5 år kanskje. En uke på campingplass langt inni Bø-skauene med søster, fetter og bestemor, og jeg minnes å huske jeg hadde det veldig gøy. Opptrådde gjorde jeg også, men det kan jo være en annen historie.
En gang på barneskolen var jeg også med på leir en helg, jeg husker ikke helt bakgrunnen for det, men der også var det gøy, tror jeg. Så etter det har det liksom vært et hull frem til konfirmanttiden. I løpet av det året med konf.undervisning ble vi også introdusert for ungdomsgruppa Credo. Vi var vel en gjeng som dro for å sjekke ut hva det gikk ut på, men det ble med det. Muligens det hadde noe med transportproblemer å gjøre, kirka jeg tilhører ligger nemlig ikke så veldig sentralt til.
På konfirmantleiren kunne jeg sitte oppe halve natta å snakke om tro og tvil og synge lovsanger og ha det utrolig gøy.
Så i det siste har jeg fundert litt på hvorfor det ble med det. Å skylde på en heller slakk familie på den fronten er å dra den litt langt, siden jeg i realiteten gjør mine egene valg av verdier og holdninger. For hvis det er en ting jeg er sikker på, så er det at hvis jeg først hadde kommet inn i det miljøet, ja så ville jeg vel nesten hatt venner for livet. Så langt, de menneskene jeg har møtt som er vokst opp i et slikt miljø, de er noen av de mest reale folk jeg kjenner til. Om det har noe med samholdet som blir, om det er trua som holder dem sammen, eller hva det enn er, jeg har mye å lære.
Jeg har vel kanskje aldri hatt et fast standpunkt til dette med religion og livvsyn. Selv pleier jeg å kalle meg "hobby-kristen", hvis noe er vaskelig å komme seg gjennom eller hva det skal være, ja da kan jeg ta meg selv i å be. For all del, ikke noe galt i det, jeg mener bare at noe må jo ha festet seg litt i oppveksten. Uansett livvsyn syntes enkelte ting som står i Bibelen er verdt å bruke som leveregler i det minste, jepp jeg snakker om det 10 bud. Om ikke annet skader det jo ikke å prøve å leve litt ærligere og respektere våre medmennesker.
Høres dette helt teit ut eller? Føler jeg har utlevert meg temmelig greit nå, men det er tross alt noe jeg er helt åpen på og ikke har noen problemer å snakke om.
